Copyright©2001
Jotunheimen Presseservice
|
4
år - 8000 kilometer - alene! Lars
(36) på verdens lengste villmarksekspedisjon:
Norges
nye villmarkskonge VG(Ytre Enebakk): Om få uker legger villmarkingen Lars Monsen ut på
verdens lengste villmarksekspedisjon noen gang: 8000 kilometer - 4 år.
Helt alene! - Jeg er forberedt på møte villdyret i meg sjøl. Kanskje må jeg ete
bikkjene, sier han. Av Lars Kristian Steen
Sjansen for at han blir revet i filler av ulver eller spist levende av bjørner er reell. Før oslogutten Lars drar inn i verdens tetteste bjørneland i Canada går han inn i Nordmarka - alene, tenner bålet i solnedgangen og leser inn sitt testamente på video. Lars vet hva han snakker om. Han har levd ute alene i månedsvis - tett innpå både grizzlyer, isbjørner og ulv i Alaska. I mars legger han, som den første noen gang, ut på en solokryssing fra kyst til kyst gjennom den enorme Canadiske villmarka. Årtusenets villmarking I disse dager har bladet Villmarkslivs 400000 lesere kåret Lars til årtusenets villmarking nummer 2. Bare slått med noen få stemmer av hundreåringen Helge Ingstad. På tredjeplass kom Lars sin samboer Marit Holm. - En av de største farene er å bli sittende fast i løssnøen i ukevis, forteller kronprinsen av villmarka. Halvannen meter puddersnø kan bli fatalt; - uten mattilgang - og mulighet til å få kontakt med sivilisasjon. Derfor må jeg være mentalt innstilt på å spise hundene mine, sier forfatteren med ekspedisjoner og villmarksliv som fagfelt. Overfor VG framholder Monsen at å slakte og spise bikkjene er absolutt aller siste utvei. Han trener og presser seg nå på å gå uten mat i en uke, leve på hundefor, og minimale matrasjoner pr. dag, for sammen med bikkjene, å kunne møte og tåle ekstremsituasjoner i den enorme Canadiske villmarka. -
Blir som et dyr - Muligheten til å sulte i hjel vinterstid er absolutt til stede. Hundekjøtt har vært redningen for tidligere ekspedisjoner. Det høres sikkert utrolig hjerteløst og rått ut. Helt umulig å sitte i godstolen i varm stue med avis, TV, video og kjøleskapet stappfullt, og forstå dette. Her snakker vi om villmarksliv helt på basic nivå. Det eneste som da betyr noe er at du har kroppsvarme og mat. Du blir som et dyr. Tar til eget forbruk - og dreper hvis du må - for å overleve. Nådeløse
naturlover - Døden? - Har et bevisst forhold til den. Ikke minst etter at jeg mista mora mi da hun var 58 år. En fire år eldre bror ble trolig myrdet av en overdose heroin. Jeg har sett så mage fjell og daler, fiskestimer og bjørner, bålidyller og solnedganger at jeg kan dø om en time uten å tenke på at det er mye jeg burde gjort annerledes. Jeg kommer til å videofilme meg i Nordmarka før jeg drar, der jeg redegjør for hva som bør skje dersom jeg dør eller forsvinner. -
Vil du at folk skal leite etter deg? - Er det noen som vil leite, så gjør det. Men de må godta tanken på at jeg aldri kan bli funnet. Det er i orden; jeg døde hjemme og godtar naturens nådeløse lover. Det er greit at liket blir revet i filler av ulver. Det er bare en død kropp likevel, og sjela mi lever videre uansett. Angrepet av to bjørner -
Døden nær opplevelser i villmarka? - I noen tilfeller har jeg vært nesten desperat sulten, og det gjør så vondt i magen at jeg ikke får sove. En gang danset jeg i glede da jeg fant en boks med 100 gram stivt, gammelt sjokoladepålegg - det kunne jeg leve et døgn til på. Smaken av varmt rypeblod på tunga er også ubeskrivelig god i slike stunder. -
Truet av rovdyr? - Har mange ganger forestilt meg hvordan det må være å bli spist levende av en bjørn. Det kan nok være ubehagelig. Skal gjøre mitt ytterste for å unngå det. Er ikke redd, men har svært stor respekt. Er ekstrem grundig med sikkerhet, etterleve bjørnevettreglene. I boka "Ekspedisjoner i bjørneland", som Lars nylig har gitt ut, skildrer han grundig 175 heftige bjørnemøter i Alaska, og hvordan en skal omgås bjørner som gjest i deres territorium. - På Kodiak Island i Alaska i 1998 ble jeg var to bjørner i elveoset jeg måtte passere forbi til fots. De to kjøttetende muskelbuntene stivnet, snudde hodene mot hverandre et øyeblikk - som for å si "jøss, se der` a, en kjempebiff, han tar vi!" - og satte i fullt firsprang mot meg! Eksploderer i råskap - Snakk om sitrende følelse i kroppen! Den startet ytterst i tærne og flommet opp til hårfestet. Begynner jeg å løpe nå er jeg ferdig - her er det bare å stå dønn rolig, tenkte jeg. I det dyrene var rundt 60 meter fra meg, dundret jeg et fugleskudd til himmels. Takk og lov, den bakerste og eldste bjørnen stanset. Dermed mistet også den fremste angrepsgnisten. Dyrene ble stående å betrakte meg. Jeg trakk meg sakte tilbake den veien jeg kom. Begynte nå å kjenne hvordan jeg dirret i legger og lår. Selv Elvis i toppslag ville fått trøbbel med å konkurrere med beina mine akkurat der og da, ler Lars. -
Hvorfor denne enorme bjørne-fasinasjonen? - Et fantastisk dyr, som egentlig er svært fredelig men likevel kan eksplodere i vill og drepende råskap dersom vi mennesker ikke innretter oss etter reglene som gjelder i bjørnens eget rike. Betrakter meg som gjest i deres land. Bjørnen er min overordnede, jeg gjør som han foretrekker: Holder meg unna, frister den ikke med mat, truer den ikke med skytevåpen eller nærgående fotografering. 200.000 bjørner -
Mye planlegging for fire år
alene i bjørne- og ulve-land? - Et enormt puslespill som ikke kan være fullstendig lagt før jeg er i gang. De viktigste brikkene må likevel være på plass. Hovedsponsor blir den urnorske ullundertøyprodusenten Devold. Lars skal bokstavelig talt slite og teste produktene deres i filler. - Hundene må finnes. Har tre som holder mål for denne ekstremturen, må få tak i tre til i Nome umiddelbart etter årets store hundeløp der. Alaskahuskyer alle sammen. Den profesjonelle langdistanse hundekjøreren Even Engholm er min hundeekspert, sammen med samboer og veterinær Marit Holm. Den mentale forberedelsen har pågått siden 1995, mest intenst de to siste årene. Naturopplevelsene ved bålet, fiskestanga og kompasset i høysetet, gleden, harmonien er viktigste drivkraften. Jeg liker meg under press, kan bli sløv i for mye medgang. Bjørneproblematikken vil følge meg hele tida. Canada har 20.000 isbjørner, 20.000 brunbjørner og et sekssifra antall svartbjørner. Må takle helt jævlige stunder med frysing og sult, gispende svettetokter i svært vanskelig terreng. Det er ikke mulig å være så lenge på tur uten å oppleve dramatikk. Er spent på om det blir i form av skarpe grizzlytenner, snøras, usikker is, drukning i elv, sulter i hjel eller sykdom. Kirurgene råder meg til ikke å fjerne blindtarmen, fordi inngrepet kan medføre fare for andre komplikasjoner. Har en nødpeilesender, vrir på en knapp, posisjonen oppgis via satellitt. Håper jeg får tid til å bruke den i et nødsfall. -
Kan bli gal -
Fast i løssnøen i to måneder:
Du er utsulta - helt uten mat. Hva vil du skyte først; bikkja eller nødraketten? - Jeg elsker hundene mine. Svaret veit jeg i det øyeblikk problemstillinga er der. Velger bevisst ikke å ta standpunkt fordi det ikke er helt nødvendig å svare på det i dag. -
Hvorfor alene i fire år? - Liker å presse meg både fysisk og psykisk. Har ikke noe mer å bevise fysisk, vet hva jeg klarer, er dessuten over min fysisk sterkeste periode i livet, går med konstante slitasjemerker i kne og rygg. Dette blir råspennende psykisk. Kan tørne i mørketida, fullstendig aleine i villmarka, snakke, danse, vitse med meg sjøl. Hjemlengsel kan gjøre med syk dersom jeg ikke er forberedt, og har en oppskrift. Må hele tida sette fokus på løsninger, ikke problemer. Bevisst hjernevasking av meg sjøl. Psyken påvirkes også av manglende dagslys, uker med elendig vær, lange perioder med ubehag i form av lite mat, svettetokter, drepende kulde. Jeg har ingen hjelp til å mestre utfordringene, må heller ikke hjelpe andre. Er helt klart en egoist, men det er nødvendig å være det når jeg setter meg ekstreme mål. Jeg blir knallhard og hensynsløs når jeg møter motgang, svart i øynene, skal klare det. Farlige eneboere -
Møte med urbefolkningen? - Tror det blir mest positivt. Naturens eget folk godtar ofte andre som ferdes langt og lenge i naturen. Jeg stiller med ydmyke holdninger, jeg er gjest i deres land. Er selvsagt alltid forberedt på at jeg kan bli bedt om å pelle meg vekk, men jeg tror ikke det blir mange sånne opplevelser. Håper å lære om hvordan de lever, fisker, jakter og bor. Kanskje en fordel at jeg veit mye om våre egne samers liv, kan fortelle om det. -
Den farlige einstøingen alene i villmarka, med lada rifle ved senga, er
det en myte? - De finnes fortsatt. De verste av disse skrullingene er troendes til å skyte deg ned for å få jakka og utstyret ditt. Et lik kan parteres og skjules tusen steder når det er 400 kilometer til nærmeste landsby og du vanligvis har besøk en gang hver tredje måned. Sannsynligheten er ikke stor for at det skjer, men jeg er forberedt på alt, det ligger i min natur uansett hva som skal forberedes. Dette livet er ikke for det naive mennesket. Jeg kommer til å forhøre meg fra landsby til landsby, og styre unna de verste eneboerne, i hvert fall single menn. Single kvinner har jeg aldri hørt om. Familier eller par er trolig veldig ok, bare et pluss å treffe slike. -
Smerte er godt -
Du utsetter deg nå i stor grad for sjølpining,
fysisk og psykisk, i
fire år framover? - Villmarka smiler 75 prosent av tida. Men all erfaring viser at de flotteste naturopplevelsene alltid har en pris. Det koster å svette å komme inne til den forjettede dalen, fiskevannet eller fjelltoppen. Proviantmangel og sult vil oppstå. Må tåle å yte maksimalt uten mat. Min største styrke er nok erfaringa fra før, jeg har gjort det mange ganger, veit hvor smerteterskelen er. Jeg klarer å tåle masse smerte mest fordi jeg har så lang trening i det, og fordi jeg vil være motivert til å tåle motgangen når en så gedigen utfordring som Canada på tvers er målet. Viljen og trua på meg sjøl er blant mine største fortrinn. Samtidig som jeg kan være hensynsløs, også mot meg sjøl, og det har mange ganger vært forskjellen på å klare det eller ikke. Da jeg basket 200 kilometer gjennom tre meter høyt alderkratt på bjørneøya Kodiak var jeg i kjelleren, og fortalte meg sjøl utallige ganger at smerte er godt, mens jeg svelget svette og det reiv i hele kroppen. Dette er ikke annerledes for meg enn det er en hvilket som helst seriøs idrettsutøver. Opp gjennom årene har jeg brukt galgenhumor for å takle smertene, jeg slår alltid en dårlig vits til meg sjøl når det er vondt, gjør det for eksempel klart hvilken idiot jeg er som utsetter meg frivillig for dette. Samtidig liker jeg de store utfordringene som i utgangspunktet tar pusten fra meg. -
Drømmekvinnen etter 60 døgn ute i seksti grader minus? - Utvilsomt Marit! Eller kanskje vær-Elin, Hilde Hummelvoll eller Hege Skøyen? Flotte jenter med glimt i øyet som virker naturlige, freske og humørflylte går rett hjem hos meg Ro og harmoni Vennlige Nordmarka ved Oslo og de ville Børvasstidene i Nordland har meislet ut en av Norges mest entusiastiske villmarkinger noen gang. - Dette er livet mitt, sier Lars som helst ligger under åpen himmel. - Fattern dro meg ut i skauen og marka fra jeg kunne gå. Som niåring ble jeg "kasta ut" i skogen, og fikk for første gang overnatte aleine under åpen himmel. Var fylt av angst og spenning den natta. Jeg var bergtatt og fanget av naturen. Det var ingen vei tilbake…Sjela fylles ganske enkelt med en dyp ro og harmoni når jeg er lange perioder ute i naturen. Bålet, fiskestanga, børsa. Det å finne den riktige leia i vanskelig terreng. Tilværelsen er ekte. Naturen behandler alle likt uansett om du er neger eller blekansikt, kort eller høy, tjukk eller tynn. Slik er det ikke i sivilisasjonen. I dag har jeg rundt 2600 soveposedøgn ute. Etter Canadakryssingen vil jeg ha1000 til. Under åpen himmel i 10 år - Til sammen over 10 år ute under åpen himmel… Hva har det gjort med deg? - Hverdagen handler om hvor jeg skal gå, kart og kompass, hvor det er tørrved, vann, gleden ved å fiske og jakte, se an været. På vakt mot bjørner. Det handler ikke om sure tryner på T-banen, folk som sniker i kø, råkjører, ikke om regninger, telefoner, møter. Jeg sover til jeg våkner, sovner når jeg blir trøtt, tar en hviledag når det passer, stresser ikke, spiser mye sunnere og i riktigere porsjoner, ikke for mye. Klart du blir harmonisk av det, sier Lars. Faren Per fra Oslo er også en råing og gærning som elsker utfordringer - Han kasta seg utfor 36 meter høye Vrengen Bro. Den tidligere norgesmesteren i stuping er fortsatt en ihuga isbader, forteller sønnen. Som innefrosset sjømann i Murmansk veddet Per med kapteinen at han ville stupe ned i et hull i isen på den ene sida av fra toppen av skipsmasta , og svømme under kjølen og opp i et hull på den andre siden. Han vant veddemålet. - Det er fattern i et nøtteskall, ler Lars. Også med masse Nordlandsblod i årene. Fra mora Lorna, som vokste opp på en isolert fjellgard i Beiarn, lærte han at verden var full av muligheter. - Mor var likevel langt mer beskyttende, tok mange år før hun vendte seg til turene i villmarka, men oppmuntret meg da hun forstod jeg elsket det, sier Lars. Grepet av Nordlandsnaturen Moras hjemplass i Beiarn ble Lars sitt første skikkelige villmarksparadis. Dragningen nordover var og er utrolig sterk. - Fra jeg var liten guttunge til 25 år gikk turen hver eneste sommer til besteforeldrene mine i Beiarn. Levde helt i pakt med naturen . Fisket ofte 36 timer i strekk, ørret på fjellet, sei og laks i havet. Gikk lange turer i fjellheimen. Elsker fjellbjørka, den hvite barken, de grønne bladene, det krystallklare rennende elvevannet. Lærte om uvær i fjellet, respekt for naturkreftene. Det nordlandske folkelynnet er herlig direkte og frodig, gjestfritt og humørfylt. -
Sterkeste naturopplevelse i Nordland? - Dro til fjells julaften i fjellene vest for Røsvatn i Hattfjelldal, med broder Lange-Jan. Ser stormen komme. Graver som besatt. Ligger i soveposene i snøhule. Helt stille inne, flakkende stearinlys, julepølse, ribbe, sjokolade, kortspill, latter, vitser, mens vinden brølte og la fjellbjørka langflat utenfor. -
Min livsoppgave Lars gikk lærerskolen på Sagene i 1985-88. Etter to år som lærer i henholdsvis Åkervik i Hattfjelldal og Nygårdsjøen sør for Bodø, ble det skriving, foredrag og masse ekspedisjoner i inn og utland på heltid. Også etter fire år i Canada vil han livnære seg ved å arrangere ekspedisjoner i villmarka, samt foredrag, skrive bøker, og drive produkt- og lederutvikling. - Nye generasjoner trenger mer enn noen gang opplæring i å ta i bruk naturen. Det er min livsoppgave, sier Lars. Kronprinsen er klar til å overta etter villmarkskongen Ingstad. - Han har jo 54 års forsprang, sier Lars, før han i mars legger ut på en av verdens lengste villmarksekspedisjoner noensinne. Her vil han også passere områdene Ingstad oppholdt seg i.
|
