Denne artikkelen er hentet fra JPs nettarkiv: http://www.jotunheimen-presseservice.no/artikler/

”Babette” i Nord-Norge 100 år etter:

Kjærlighet ved første blikk

Louise fra Sentral-Europa kjemper for at et av Norges minste og mest isolerte fiskevær helt nord i Finnmark skal leve og blomstre

Karen Blixens Babette, i romanen ”Babettes Gjestebud”,  flykter i moden alder fra Sentral-Europa  og skaper det gode og meningsfulle liv i lille, mørke, strenge Berlevåg - helt nord i Finnmark.

Babette over 100 år etter - er  bestemoren Louise fra Nederland. På et knøttlite, isolert fiskevær ut mot Nordishavet  blir hun i påsken 1991 forelsket i ungkaren, fiskeren og småbrukeren Svein. Presten i Berlevåg erklærer dem senere for rette ektefolk å være.

 Louise – fra Europas mest folketette område -  begynner et nytt liv på et av Norges mest isolerte steder. Om vinteren må hun kjøre over 30 kilometer med snøscooter for å komme til butikken og bridgeklubben. I dårlig vær tar turen flere timer.

Tekst og foto: Lars Kristian Steen

- Jotunheimen Presseservice -

Syltefjord heter Louise de Bondts nye paradis under nordlyset og polarhimmelen. Det vesle, vakre fiskeværet i Båtsfjord kommune, som myndighetene helst vil sentralisere bort.  For få år siden et ressursrikt samfunn med fiskebruk, god havn med molo, butikk, skole og kirke. I dag er det bare Louise (60) og Svein Svendsen (64), sammen med hunder, sauer og fem andre personer som er bofaste på stedet.

Solide bolighus, skole-, butikk- og kirkebygg står tomme og bare venter og håper på nytt liv.

Louise og romanfiguren Babette har mange fellestrekk. Begge har levd aktive og rike

år i sentral-Europeiske hovedsteder - før de plutselig bryter opp og sier farvel til trygg, fast jobb, familie, venner og hus – og reiser til ”verdens ende”, den lille fiskerlandsbyen under ”Nordpolen”.

Fra tropeøy ved Venezuela til fiskevær nord i Finnmark

For Louise er kontrastene enda større. Etter oppvekst i hovedstaden Haag i Nederland gifter hun seg som 20-åring  med en landsmann, og flytter til Karibien. Her bor hun i 18 år på tropeøya Aruba, en tidligere nederlandsk koloniøy ved kysten av Venezuela.  Først når datteren skal begynne på videregående skole flytter hun tilbake til Nederland.

Babette var kokke på Cafe’ Anglais i Paris - Louise sekretær på et stort hotell, da de begge brenner en del broer, og flytter til ”fjordbyen” nord i Finnmark.

Her lever de i nær kontakt med naturelementene. En viktig del av deres nye liv

er å tilberede de råstoffene som naturens kjøkken rundt nordishavet, byr på. Babette som kokkepike hos prestedøtrene i Berlevåg – Louise hos gemalen Svein i Syltefjord,  i nabokommunen, noen mil lengre øst i Finnmark.

Det gode liv med det arktiske kjøkken

- Poteter, kjøtt og fiskemat er vi langt på vei selvforsynte med, forteller Louise. - Høsten er hektisk. Da er  det slaktetid og vi tilbereder også mye av fisken Svein fanger, og legger i fryseren. Plukking av molter og andre bær hører også med.  I tillegg skal vi hesje og berge inn høyet, samt hente inn over 35 sauer fra sommerbeite. En liten hage med småblomster og krydderplanter har  Louise også forsøkt å få til ute på ”tundraen”. - Her har jeg prøvd meg fram med vekster fra så vel Nederland som Kaukasus, forteller hun. Jordbærene må dyrkes i store krukker innomhus.

- Er dette det gode liv?

- Ja, i Nederland er det for trangt. Du har ikke den friheten du opplever her.

Det å kunne dra på fisketur, ha noen sauer – gå turer i uberørt, rein natur med reint vann og god plass.  Alt verdier som er i ferd med å forsvinne i Mellom-Europa.

Det er også viktig å ha det godt sammen. Jeg var alene i 22 år  før jeg giftet meg på nytt.

Det var ikke så vanskelig å bo alene. Men en merker nå hvor trivelig det er å være to, gjøre ting i lag, sier Louise.

Skjebnen brakte Svein og Louise sammen ved en stor tilfeldighet. Det var venninnens knuste kne, under en skitur, som førte de hollandske bestemødrene ut til kysten og det isolerte fiskeværet i Syltefjorden, midt på Varangerhalvøya.

Forelskelse ved første blikk

Louise forteller: - En venninne og jeg var i 1990 med på en slede-hundetur fra Alta til Karasjok. Vi ble invitert tilbake påsken etter.  På  turen innover vidda i  1991 snublet dessverre venninnen bak sleden, og måtte innstille all skigåing resten av den påsken. Vi tok derfor hurtigruta nordover langs Finnmarkskysten. Om bord traff vi Vidar Nordberg som driver en liten kafe` i Syltefjorden. Han inviterte oss utover, da han også hadde noen overnattingsplasser der. Påsken 1991 ble derfor avsluttet med fire dager i Syltefjorden – på Stauran Cafe´.

Denne kafeen var også stamstedet til fiskeren og småbrukeren Svein. Hver dag tok han turen dit for en kopp kaffe og litt prat med kafegjestene.

- Det ble forelskelse ved første blikk, forteller Louise om kafemøtet med Svein i påsken. - Det var noe ved hans rolige væremåte som appellerte til meg. Vi kunne jo ikke snakke sammen. Forstod ikke hverandres morsmål.

Vinterbryllup

Vel tilbake i Nederland ble telefonen kommunikasjonsmidlet mellom Svein og Louise.

- Jeg satt med norsk-nederlandsk ordbok. En time telefonsamtale kunne kanskje føre til ti ord som vi forstod av hverandres språk, ler Louise.

Sommeren 1991 tok Louise og venninnen ferieturen nordover igjen. Denne gangen med egen bil. Norskkunnskapene var blitt litt bedre. Fisketurer i midnattssol gjorde båndene mellom henne og Svein tettere.

Louise reiste om høsten tilbake til Finnmark. Svein tok to turer til Nederland – før og etter jul - for å bli kjent med Louises familie og hjemland.

- Min mor levde på denne tiden, og var nok skeptisk til at jeg skulle flytte til ”verdens ende”, ler Louise. - Jeg har to barn og tre barnebarn. Det var ikke så enkelt å gi opp alt, medgir hun.

Det ble derfor mange reiser mellom Sentral-Europa og Båtsfjord, før Louise i 1995 flyttet til Finnmark for godt.

Svein og Louise hadde bestemt seg. De ville gå videre i lag - mot en framtid i Syltefjord.  En kald vinterdag, 24. november 1995,  ringte kirkeklokkene i Båtsfjord for finnmarkingen og hollenderen. Prest måtte de hente  over fjellet - fra Berlevåg.

 Den lille, idylliske kirka ute i Syltefjord og Cafe´ Stauran, der Svein og Louise møttes første gang, hadde naturligvis vært den ideelle rammen rundt vigsel og fest. Men å frakte gjester og prest  den lange veien utover på snøscooter, var lite aktuelt. Derfor ble det bryllup med påfølgende måltid  for forlovere og familie på Gundas kafé i kommunesenteret.

Frihet uten klokke

Svein var nesten ved å gi opp og avvikle hele gårdsdrifta, da han traff Louise. -  Æ synes det begynte å bli tungvint åleina,  forteller han til Familien. – Tungt, surt, kaldt og isolert om vinteren. Syltefjord er på nittitallet gradvis blitt avfolket.  -Til slutt var det bare eldre igjen, forteller han. - Louis hadde lyst til å bo her, så nå satser vi videre. Har blant annet restaurert bolighuset skikkelig.

Tromsøgutten Svein kom sammen med familien til Båtsfjord som 13-åring – i 1948.  Her drev han mange år som fisker, før han kjøpte småbruket Bakketun på 22 mål  ved Vesterelva i  Syltefjord, og ble fiskerbonde. Alle i Båtsfjord kjenner han under navnet ”nitti”. Et navn Svein fikk i guttedagene, da han og en kamerat ble oppkalt etter figurene 87 og 91 i ukebladtegneserien Stomperud. - Et  brev fra utlandet, adressert til ”Nitti -  Båtsfjord - Norge” kom fram uten problem, smiler Svein.

Han innrømmer at livet i Syltefjord ble lettere etter at Louise flyttet dit.

- Hva gjorde at du fikk så sterke følelser for ei hollandsk jente?

- Ærlighet. For ho e gjennom ærlig. Det e det som e. Et gjennomgodt menneske, sier finnmarksfiskeren stille og alvorlig, med trykk på de siste ordene.

Frihet. Det å slippe å gå etter klokka, er det gode liv for Svein. – Her kan æ gjøre akkurat som æ vil. Har du løst å fæske, gjør du det. Vil du hesje, eller ta dæ en fjelltur bestemme du det sjøl. Ingen andre, sier 64-åringen som  også er blitt reserve-”bestefar” til Louises tre barnebarn; guttene Patrick (11), Richard (5) og Kevin (3) nede på kontinentet. Alle stortrives de i Finnmark, som de sist besøkte da bestemor oppe i nord fyllte 60 år drømme-sommeren ’98.

Nytt håp for Syltefjord

Svein og Louises store håp er at flere skal satse på ei framtid i Syltefjord. Vi har strøm, vann, gode hus, moderne havn og fiskebruk. Lakseelver, små, fine moltemyrer og ypperlig jaktterreng er andre goder. Avsetningen for både tørrfisk og saltfisk er brukbar. Russiske fiskebåter har også levert fangster her, og tørkemulighetene for tørrfisk er helt ideelle. En kombinasjon av jamn temperatur  og tørkeplass uten jord og med stein under hjellene, gjør tørkemulighetene perfekte. - Vi mangler ingenting. Og ekspertene påstår at den beste tørrfisken nettopp kommer fra Syltefjord, hevder Svein, og ser mot de tomme hjellene som ligner små katedraler i utkanten av været.

Flere har vist interesse for å satse i Syltefjord. Men kommunen har til nå ikke vært villig å brøyte veien utover. – Nye planer om fiskeoppdrettsanlegg i fjorden, gjør at vi nå håper på helårsvei igjen. Siden 1991 har de 30 kilometerne med vei ut til Syltefjord vært stengt fra oktober til mai måned, forteller Svein.

Folk i utkanstrøka må ofte vente og vente - på goder som for andre er selvfølge. Det var derfor en skjebnens ironi at da det endelig ble lagt asfalt i Syltefjord sentrum var stedet så godt som folketomt! Siste flyttelasset ut fra været måtte til og med vente noen timer på at  den nylagte gateasfalten skulle tørke…

Folk med hus eller fortid i Syltefjord, er med i Syltefjordforeningen som arbeider for at stedet skal overleve. Og om sommeren er det mange som tar turen utover for lengre eller kortere opphold på det som Svein påstår er Finnmarks vakreste sted.

- Med de siste års utvikling -  med en ny bofast innbygger i Syltefjord hvert annet år - kan vi alltids håpe på en ny vår, og at stedet er liv laga også inn i neste årtusen. Det ser ikke så galt ut nå,  sier Svein optimistisk – og tålmodig.

Orkan tok sauefjøset

- Hvordan virker mørket om vinteren på deg, Louise?

- Mørketida er ikke noe problem. Men stormene liker jeg ikke. En gang var det orkan her, som tok hele sauefjøset. Jeg var lykkelig at jeg var på besøk i Nederland akkurat da, forteller Louise.

Vindkasta inn fra Østhavet og Barentshavet kan være kraftige, innrømmer Svein.  – Han kan være svært så stygg her. Og verst er det når han kjem ned fra syd/sydøst, forteller fiskerbonden. Orkanen som tok hele sauefjøset minnes han med gru.- Selv æ, med mine 109 kilo, klarte vinden å blåse langt av gårde, den dagen fjøsen for. Det verste æ har opplevd, humrer finnmarksfiskeren med glimt i øyet. Den dramatiske uværsdagen, da de tre milene med snøscooter ned til Syltefjord tok hele seks timer!, vil han også helst glemme.

- Vi sitter mye oppe når stormene raser. Jeg leser masse bøker,  og har også mange venninner som jeg brevveksler med, sier Louise. - De første norske forfatterne jeg leste var Sigrid Undsets ”Lykkelige dager”, Olav Gullvågs ”Midtsommernatt, Trygve Gulbranssens ”Og bakom synger skogene” og Knut Faldbakkens ”Sweetwater”. Jeg vil nå prøve å lese noen  flere  av Faldbakkens bøker på  norsk. Andre norske forfattere vil jeg også ta fatt på, sier Louise.  En annen interesse er bridge, og bridgeklubben inne i Båtsfjord kan vente seg et nytt, fast medlem hvis veien dit blir åpen om vinteren.

- På noen områder var det som å komme tilbake til 1700-tallet da jeg flyttet til Finnmark. En del emner som vi snakker åpent og fordomsfritt om i Holland, er helt tabu her oppe. Folk her virker likevel åpne og tolerante, mener Louise. Båtsfjord-samfunnet er da også i ferd med å bli internasjonalt, med både tamilske, russiske og finske innbyggere - som stortrives i fiskeværet ved Barentshavet.

Mindre isolert med internett

- Kan det bli aktuelt å flytte tilbake?

- Nei, svarer Louise kontant -  på samme måte som Blixens Babette 100 år tidligere.

- Sønnen min bor i Spania, og datteren min vil kanskje flytte tilbake til Aruba, hvor hun er født. Det er her jeg hører til. Og den dagen kreftene ikke strekker til  for et liv som gårdbrukere ytterst ved polarhavet, flytter vi kanskje sørover til Sveins hjemby Tromsø. Nord-Norge vil alltid være hjemme for meg.

Internett fikk Louise tilkoplet i vinter.  - Med det er følelsen av isolasjon og avstand blitt mye, mye mindre, forteller hun ivrig. –  Et unikt medium. På få sekunder kan jeg for eksempel utveksle en kakeoppskrift med en venninne i Haag. Jeg kan snakke med venner og kjente i Nederland. Over nettet har jeg også direkte kontakt med sønnen når han er flyger for Røde Kors  helt nede i Afrika! På dataskjermen kan jeg også få helt ferske nyheter, og kan lese flere nederlandske aviser og tidsskrifter hver dag. Helt fantastisk og  utrolig artig, smiler Louise.

Påske i fiskeværet

Vinterkreftene i naturen er i ferd med å slippe taket. Sola skinner lengre for hver dag. Og orkanen som smadret og ødela den nye glassverandaen  til Svein og Louise er langt, langt borte.

Syltefjord er kledd i påskedrakt. Utflytta folk vender tilbake til hytter og hus for å feire høytiden på gamle tomter. Røyk stiger igjen opp fra skorsteiner som ellers i året er kalde.  Innbyggertallet på sju dobles flerfoldige ganger. Cafe-døra ved hamna er åpen - og ut strømmer liv og latter. Nostalgiske fotspor og skiløyper i snøen mellom husa i været forteller om godt naboskap og hyggelig samvær  -  som i gamle dager. Det går mot en ny vår.

Mens mesterkokken og matkunstneren Babette i Berlevåg tryllet fram et eventyrlig måltid med  eksklusive råvarer som vakler, trøfler, skilpadde, eksotiske frukter og verdens edleste viner - tar Louise i Syltefjord utgangspunkt i råstoffer fra Finnmarks eget natur-kjøkken  og serverer; laks, kveite, fårikål og lapskaus.

Begge kan imidlertid etter drømmemåltidene nyte synet av sprakende nordlys i vinternatta. Senere på året; påskehimmelen med skinnet fra fullmånen mellom Tana-  og Varangerfjorden - som kraftig reflekteres tilbake av skaresnøen på fjellene rundt - og føle at ”stjernene er kommet nærmere”…

Lyset og varmen tar over. Nytt liv skapes. Lam fødes i sauefjøset. Dagene vil etter hvert bli mye, mye lengre enn nettene. Louise og Svein skal på ny i fellesskap få høste markens, viddas og havets grøde på et av Europas  nordligste og mest karrige gårdsbruk og fiskevær.

”Babettes gjestebud” – mer aktuell enn noen gang:

Babette-feber i Nord-Norge

Den berømte danske forfatterinnen Karen Blixen (1885-1962) har skrevet romanen ”Babettes gjestebud”, som i vinter er mer aktuell i Norge enn noen gang.  Blixen var aldri i Finnmark, men skildrer myten om landsdelen og nordlendingen sett utenfra. Til dels med  svært stor treffsikkerhet.

Hovedpersonen Babette flykter i 1871 fra Paris til den lille, isolerte fiskeværet i Finnmark. I Berlevåg blir hun husholderske hos to eldre puritanske prestedøtre som gir henne hus- og hjerterom. I mange år steller Babette for søstrene, tar del i husarbeid og matlaging.

Babettes eneste bånd til hjemlandet er et lotterilodd, og 14 år etter vinner hun helt uventet 10.000 franc, en enorm sum penger.

Søstrene frykter at Babette nå vil forlate dem. Isteden bruker hun hele pengesummen til å utfolde alle sine talenter på et  fantastisk kulinarisk festmåltid til menighetens medlemmer, så himmelsk at det ville ha ”henrykket englene”, ifølge Blixen. Skildringen av Babettes gjestebud blir betraktet som  et av verdenslitteraturens mest berømte måltid.

Verdenspremiere i Tromsø

I 1987 ble Blixen-romanen filmet. Den danske regissøren Gabriel Axel fikk Oscar for Babette-filmen, som ble kåret til årets beste utenlandske film. Hollywood har nå kjøpt  opp rettighetene. En ny film om Babette er på trappene.

For kort tid siden kom ”Babettes gjestebud” ut som litterært praktverk, med maleren Håkon Blekens illustrasjoner og med påfølgende utstilling av hans akvareller til boka. Og i januar hadde Hålogaland Teater verdenspremiere på teaterversjonen av Babettes gjestebud i Tromsø. Det ble brak-suksess. Teateret har i vinter opplevd rene Babette-feberen. Lenge før premieren var alle forestillingene utsolgt. Babettes gjestebud er nå på turne i Troms og Finnmark. Øverst på turnelisten står nettopp Berlevåg i Finnmark!

Både roman, film og teaterversjonen av Babette er en oppfordring til menneskelig raushet og omtanke, og en hyllest til en Gud med mer humor og nåde enn strenghet.

Det er et grenseoverskridende møte mellom Sentral-Europa og fiskeværet nord i Finnmark – i en fortelling fylt til randen av motsetninger mellom ånd og kjød, plikt og drøm, rettferdighet og fryd. En  appetittvekkende hyllest til livets gleder med det gode måltid i sentrum.

Babettes gjestebud rommer også en kjærlighetshistorie mellom en av prestedøtrene og en general. På sine eldre dager får deres ungdoms svermerier ny næring av Babettes kokkekunst.