Denne artikkelen er hentet fra JPs nettarkiv: http://www.jotunheimen-presseservice.no/artikler/

- Bygdene må forbedre de dårlige sidene

Dovre (Nationen): - Jeg engasjerer meg nettopp fordi jeg mener bygdelivet er fint. Jeg er glad i bygdene, jeg mener de har livets rett - men det må settes fokus på noen mekanismer som ikke er så bra, sier Karianne Stordal (29).

Lars Kristian Steen

Det var hun som for to år siden skrev diktet "Jentejakt i Gubbedalen" som skapte debatt og oppsikt langt utover Gudbrandsdalen. - Dersom jeg var i opprør mot bygda, eller mislikte bygda ville jeg ikke giddet å bry meg! Da ville jeg bare vært likegyldig, sier dovrejenta, som i dag arbeider som vaktsjef i NRK Oppland på Lillehammer.

- Jeg så noen skjevheter etter hvert som jeg vokste til og dro ut. Og holdningsendringer er gratis, det er det som er så flott, sier Stordal til Nationen.

Hun har arbeidet i NRK i dølabyen siden  1995. Dovringen har bakgrunn fra Norsk Journalisthøgskole, samt økonomiske/administrative studium og europeiske studier i Brussel. Hun er også med i en referansegruppe på Lillehammer knyttet til Generasjonsskifteprosjektet i Vågå.

Opprør

- Jeg skrev diktet en sen høstkveld, det var i samband med at kommunalministeren skulle legge frem en pakke mot utflytting dagen etterpå. Både fra redaksjonen og nyhetene ellers, visste jeg om denne lanseringen. Jeg satt om kvelden og tenkte; arbeidsplasser, arbeidsplasser - det er det eneste de snakker om. Hvorfor snakker de ikke om holdningene? Jeg satte meg til pc'en og noterte noen stikkord, og så kom diktet strømmende ned på skjermen. Det var ikke lenge jeg satt - 13 vers kom nesten "på snor". De lå lagret inni meg; erfaringer i barndom, ungdom og etter hvert voksenliv hadde generert mye opprør, opprør mot et dumt system der menn veier mer enn kvinner - i overført betydning, sier hun.

Fornøyd og stolt

- Egentlig sendte jeg diktet til avisa Gudbrandsdølen/Dagningen som leserbrev, men redaktør Ingar Sletten Kolloen satte det på kommentar/politikksidene.

Det var den store martnasdagen på Otta  først i oktober det stod på trykk, og vi skulle ha bursdagsfest for nevøen min der.

Familien hadde sett diktet for første gang i avisa, og pappa konstaterte: "Nå har du brote nedpå åt deg!" med en slags stolthet - han syntes nok det var mest morsomt at jeg turde å provosere. Mamma var fornøyd! De andre kvinnfolka på bursdagen mente jeg skulle hatt blomster. Da brev og kort dukket opp i postkassa, og jeg hørte at diktet ble kopiert og spredd på samlinger langt utenom Gudbrandsdalen, synes jeg det var veldig tilfredsstillende og overraskende.

Møter og CD

Det kom leserbrev i avisene, og diktet ble tatt opp som tema i NRK med kommentarer fra de seks ordførerne i Nord-Gudbrandsdalen og forskere fra Høgskolen i Lillehammer med flere.

Det ble invitasjoner til samlinger, både kvinnemøter og annet. Kvinner i politikk og næringsliv sa at jeg hadde truffet spikeren på hodet.

Jeg ble også invitert til å holde innlegg for de politiske og administrative lederne i midt-gudbrandsdalen i samband med fylkesdelplan. Og dette var jo "gubbene"  - makthaverne - som særlig fikk unngjelde i diktet mitt. Visstnok førte noen av mine innspill "frem".

I høst ble diktet mitt spilt inn på CD. Det var "kvinner viser veg" på Dovre, som ville gjøre noe på kvinner og politikk. Jeg leser diktet mitt i starten av Cden og kommenterer det etterpå.

Må tenke helhet

- Hvordan bør ulike prosjekt som skal stoppe fraflyttingen - eller trekke folk tilbake til distriktene - legges opp, mener du, for å få større effekt enn dagens tiltak?

- For det første; bare man holder folketallet oppe, er det samme hvem som  kommer - innflyttere eller "urinnvånere". For det andre; makthaverne må ikke bare tenke på å skape arbeidsplasser. Mange er fullt i stand til å skape sin egen arbeidsplass eller ta den med seg, dersom andre ting ligger til rette for det.

Det gjelder også å tenke helhet. Bygdene må kartlegge og "selge" de gode sidene ved bygdelivet, og forbedre de dårlige sidene. Dette med manglende likestilling var for meg en dårlig side ved bygda. Det kan også være mangel på møteplasser for de yngre- og mangel på aktiviteter og arenaer der de kan få skapt tilhørighet og selvtillit.

Fordelene er fysisk rom, mulighetene til å få store, billige hus og tomter, mye flott natur, oversiktlige samfunn og omsorg på godt og vondt. Dessuten hjelper teknologien til å bryte mange barrierer - avstand til byen har ikke så mye å si mer. Men regionene må samarbeide - en kommune kan bli for lite som arbeidsmarked for to yrkesaktive på flyttefot., mener Stordal.

Skape sjøltillit

- Det er her snakk om langsiktig arbeid. Internt må man begynne med dem som er barn i bygda. Skap selvtillit og tilhørighet til bygda ved å gi dem arenaer, oppgaver og ansvar. Jeg fikk alt dette i familiebedriften, en turisthytte i Rondane,  og føler meg mer hjemme på sætra i fjellet enn nede i Dovrebygda.

Følg med i "sekken" når ungdommene drar ut - hold dem oppdatert om det som skjer i bygda, jobbmuligheter, bruk dem som ressurspersoner når de er i utdanning. Ikke gi slipp på dem, send kommunal og lokal informasjon til dem på internett og så videre. Send ut signaler om at kommunen prøver å få til noe. Særlig gjelder dette overfor "nye" folk som skal fristes til bygda.

Blir allsidige

- Bygdene er veldig gode  steder å vokse opp, der kan man bli en allsidig person med mye godt "vett" og kunnskap om mange ting. Man er tett innpå LIVET; får mer variasjon i erfaringene med folk - kommer tett på mange ulike aldersgrupper, yrkesgrupper og har oversikt over hvordan ting er sydd i hop.

Med dersom bygdene skal være attraktive og friste voksne folk tilbake fra byene, som har andre sterke attraksjoner, må de være obs på noen uheldige mekanismer som i alle fall var der da jeg vokste opp, og som kan skremme og hemme en del ressurssterke folk.

Om mekanismene fremdeles er der, vet jeg ikke helt sikkert. Jeg har ikke bodd der på over 10 år. Dessuten er det tegn til bedring; etter alle disse initiativene om utflyttere, jentemøter og lignende, er i alle fall barne/ungdomskår- og kvinnekår kommet på agendaen i de fleste kommuner, i organisasjoner, bedrifter og media på lokalplanet, sier Karianne Stordal.

Gamle holdninger

Imidlertid er bygdelivet også summen av hvert enkelt individ i bygda. Og om holdningsendringen har forplantet seg over i den enkeltes hode, eller om de i sitt daglige liv fortsatt  - bevisst eller ubevisst - er eksponenter for gamle holdninger, vet jeg ikke, men jeg tror ikke dette snur på bare en generasjon, og så spørs det da hvor lang tid bygdene har "råd" til å bruke- i konkurranse med byene.

Jeg har nylig møtt odelsjenter litt eldre enn meg som ikke fikk vite at de er odelsjenter før det var for sent - og en yngre bror allerede var forberedt på å ta over.

I lokalavisene og andre media er det fremdeles kvinner som får mest taletid og som blir avbildet og sitert mest, også der de kunne fokusert mer på kvinner.

Dagsordenmakt

Media har både dagsordenmakt og ordstyrermakt; hva lager vi saker på, hva lager vi ikke på - og hvem bør slippe til/ikke slippe til media. Slikt sett er jeg like opptatt av "mannlige" reportasjer med bilder av jegere som kommer på uten noen god grunn dekning i nyhetskriteriene: hva med reportasjene med bilder av jegere rundt ei gaupe? Knapt verdt en notis spør du meg. Og hva med at avisene fremdeles brukes spalteplass på portretter av befalsskoleelever som er ferdige med utdanningen? Dersom denne praksisen fortsatt har livets rett; burde det kanskje vært andre nyutdannede, som sjukepleiere og lærere, som også ble denne æren til del - i 1999?

Jeg er opptatt av media, fordi vi danner "virkelighetsoppfatninger" hos mange, og påvirkningen skjer med kraftige virkemidler over mange, mange år.

Vi må i alle fall ikke bidra til å konservere gamle roller og ligge bak utviklingen. Men folk er altfor lite kritiske til media - de ser det samme som meg, men reagerer ikke. Skriv brev og klag!. Og alle har et ansvar for å tipse, og også kvinner må prøve å stille opp - og være gode forbilder for døtrene, mener Stordal.

Ulike roller

I kommunepolitkken er det flest kvinner som strykes fra listene, gjerne av politisk aktive og erfarne menn. Det er bare menn i regionledelsen i Nord-Gudbrandsdalen og til dels også resten av dalen. Vettet er nok nokså likt fordelt mellom kjønnene, så med en slik skjev utvelgelse forvalter vi en del ressurser dårlig.

Når jeg tenker tilbake på oppveksten min i dalen, reagerer jeg på hvordan kvinnene og mennene ikke hadde de samme rollene og den samme verdien. Kvinnene hadde kanskje mye å si i det interne, men mennene var midtpunktene "utad" og i alle offentlige sammenhenger. Det syntes jeg nok var rart - at det var karene og deres verden det dreide seg om når flere var samlet. Samtalen var både for, av og om menn. Menn ble spurt om å være med i organisasjoner og komiteer, styre og stell. Omtrent bare menn stod oppført i telefonkatalogen, det var mennenes underskrift som måtte til på ymse papirer, og kommunale brev ble stilet til mannen i familien. Det var kort sagt menn man hadde tro på.

"Sparket" ut av laget

- Jeg husker også godt en episode rundt fotballbanen på Dovreskogen i min barndom. Vi var fire jenter som ble med på miniputtlaget da vi var gamle nok til det. Vi hadde ikke mange sysler i den lille bygda. Men da vi ble større, fikk vi jentene ikke være med lenger - fordi det skulle være rene guttelag. Lederne må ha visst at det betydde at vi jentene mistet vårt fritidstilbud, men likevel var det viktigere for dem å drive guttelaget framover enn å gi alle barna en positiv opplevelse i sport. Ellers var jo de fleste sportsaktivitetene i skolen lagt opp etter de flinkeste guttene i klassen, og fysisk styrke var noe som ble dyrket like mye om godt vett, men slik er det kanskje flere steder? I alle fall har mange jenter senere fortalt at de mistet både selvtillit og lyst i forhold til sport fordi oppleggene var tilpasset de sterkeste gutta i klassen.

Markedsføre fordelene

- Om bygdefolket seg imellom behandler kvinner og menn mer likt nå enn før, vet jeg ikke - jeg må i så fall bo i bygda igjen for å finne det ut. Det beste å gjøre med gamle holdninger,  er at holdningsendring stort sett er gratis. Så den effekten man oppnår ved å endre gamle holdninger, er billig-kjøpt.

Man opprettholder nok ikke bygdelivet/folketallet ved bare å endre holdninger, men bygdene har vel ikke råd til å miste en eneste en på grunn av snevre holdninger. For på dette området må de i alle fall være like gode som byene. I tillegg må de markedsføre de andre fordelene ved bygdelivet; allsidige oppveksterfaringer, god plass og store, billige tomter, flott natur, oversiktlige forhold og mye omsorg fra bygda rundt.

- Mange vil kanskje tro at jeg hadde en fæl oppvekst  i konstant opprør mort bygda, men slik var det ikke - jeg ble glad i bygda og livet der, og vil ikke at folketallet skal gå så lavt at alt dette bygdelivet tørker ut, derfor kaster jeg meg inn i debatten, sier Karianne Stordal.